Anmeldt: Jonas Gahr Støre: Å gjøre en forskjell (Ny Tid)

En herre i lilla dress

Jonas Gahr Støre har skrevet bok. Igjen svever en intellektuell type rundt 7. juni-plassen.

Av Halvor Finess Tretvoll

I forhold til Jonas Gahr Støre framstår hopen av dagens norske politikere knapt som lese- og skrivekyndige. Utenriksministeren legger ikke skjul på det. Mannen har nemlig begått den bragd å gi ut en leseverdig og tankevekkende bok mens han sitter i posisjon. Selvfølgelig er det snakk om selviscenesettelse. Kikk på omslaget, og du tar poenget: Han har lilla dress, matchende mansjettknapper, et kunstnerisk dandert skjerf rundt halsen og et kjekt bakoverlent ganglag. Er det Institut d'études politiques de Paris som har satt seg i kroppen?
Dette kunne blitt stygt. For folkelig er utenriksministeren ikke. Det har imidlertid utenriksministre fra Arbeiderpartiet heller aldri vært – om mann ser bort fra Thorvald Stoltenberg, muligens.

At typer som Gahr Støre opptrer i intellektuelt svev rundt 7. juni-plassen er gammelt nytt. Vi har trolig bare glemt det i en stortingsperiode eller to. Gahr Støre nevner selv Knut Frydenlund og Lille land – hva nå? Boka ble riktignok skrevet etter at Frydenlund hadde gått av, men den har en del til felles med Å gjøre en forskjell. Det er ikke memoarer, men forsøk på å diagnostisere sin samtid og finne Norges plass i den. Frydenlund begynte for øvrig å skrive før han ble utenriksminister. Vi kan gå enda lenger tilbake: Arbeiderpartiets to første utenriksministre Edvard Bull og Halvdan Koht var begge anerkjente historikere da de ble utpekt i henholdsvis 1928 og 1935. Sammen tok de et oppgjør med forståelsen av norsk middelalderhistorie. Det var før første verdenskrig. Sistnevnte skrev også biografier om Henrik Ibsen og om Otto von Bismarck. Man bør faktisk inkludere Thorbjørn Jagland, selv om Gro Harlem Brundtland synes han var dum i 36,9-fadesen. Og så er det Halvard Lange, mannen som tok Norge inn i Nato, og som dessuten ble æresdoktor ved Birmingham University i 1955. Han skrev blant annet Problemer i det vestlige samarbeidet og Retningslinjer i norsk utenrikspolitikk.

I tilnærmingen er det likevel lite som minner om utenriksborgerskapets elitisme i denne boka. Slik sett er kanskje innflytelsen fra Harward, der Gahr Støre var «teaching fellow» en kort periode på 1980-tallet, sterkere enn den fra franskmenn med diverse nykker. Og en dose av de utvidede kontaktflatene mellom maktmenn og akademikere som kjennetegner amerikansk offentlighet har vi godt av i en politisk kultur der det å snobbe nedover framstår som en forutsetning for suksess. I det minste løfter det samtalen.
Utenriksministeren beskriver boka som sitt personlige innspill i departementets Refleks-prosjekt. Det er lite nytt, men mer enn akseptabel refleksjonsdybde. Som i Norske interesser. Utenrikspolitikk for en globalisert verden vil han balansere pragmatisme og idealer og redefinere begrepet om norske interesser.
I motsetning til denne andre refleksboka, som er ført rimelig rapportaktig i pennen av en redaksjon med tilknytning til prosjektet, er imidlertid Å gjøre en forskjell tilgjengelig i målet, fortellende i stilen. Den er en forlengelse av ønsket om å engasjere bredt i den utenrikspolitiske debatten, et både modig og overmodent tiltak som står i kontrast til for eksempel Langes skylapper i Nato-saken. Her kommer vi tett innpå en utenrikspolitisk hverdag. Vi får et – redigert – innblikk i måten det arbeides på.
For all del: Det er ingen som skal tvile på USA og Nato fortsatt er Norges tøffe storebrødre om det skulle komme til basketak i den sikkerhetspolitiske barnehagen. Det er heller ingen tvil om at Gahr Støre fortsatt er EU-venn, selv om han i motsetning til Jagland ikke bruker krefter på å skrive bok om det. Det som framstår som utenriksministerens viktigste budskap, at Nordområdene er av avgjørende betydning for Norge og for verden, strategisk og i klimapolitikken, må ikke kollapse i en debatt om ja eller nei til norsk EU-medlemsskap, slik utenrikspolitiske debatter har hatt en tendens til. Men i Midtøsten-spørsmålet er Gahr Støre overraskende Israel-kritisk og trekker veksler på hele det historiske bakteppet. Han er også en varm fortaler for et nærmere Nordisk samarbeid.

Gahr Støre vil se sammenhenger, mellom helse og sikkerhet, og mellom det meste annet. Og han vil finne balansen. Særlig når noe er vanskelig eller minner om et dilemma.
Det er her det blir noe uavklart over måten Gahr Støre bruker sine 350 sider på.
I seg selv er intervjuet med den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk bokas høydepunkt. Samtidig er det ingen intervjubok Gahr Støre har skrevet. Mer avgjørende er det at det er såpass få nye politiske signaler i boka. Om noen måneder kommer Stortingsmeldingen som refleksprosjektet skal munne ut i. Da må Gahr Støre ikke bare være forfatter. Men også politiker.

Jonas Gahr Støre
Å gjøre en forskjell
Refleksjoner fra en norsk utenriksminister
Cappelen Damm (2008)
342 sider